Årets første reale snøfall bringer med seg et ras av anmerkninger og meldinger hjem. Snøballkasting går aldri av moten og hormonelle ungdomsskolegutter oppdager en fantastisk måte å søke kontakt med jentene på. Jentene på sin side løper hvinende hit og dit og syns at dette er helt fryktelig. Eller ikke fullt så fryktelig... Inspeksjon i friminuttene krever hundre prosent oppmerksomhet over alt og alle hele tiden. For hvor kom den snøballen fra? Og det eneste svaret man får er "det var ikke meg!". Men noen må det jo ha vært!
Av og til er det svært hyggelig å være ung og nyansatt lærer. Mange av elevene vil leke og tøyse. Og det er jo stort sett alltid gøy! Etter siste time hadde jeg mitt svare strev med å bryte opp en enorm snøballkrig i skolegården. 10. klasse var på krigsstien. Men da det bare var en håndfull igjen konkluderte de med at det ville jo være mye bedre om de kastet på meg, heller enn på hverandre. Heldigvis er jeg rimelig god til å sno meg unna slike prosjektiler, så jeg kom helskinnet fra kaoset og fikk samtlige elever til å vende nesa hjemover.
Ikke minst er det jo godt å vite at elevene verner om lærerne sine. På vei inn fra et friminutt kom en snøball susende inn i gangen. Tror du ikke den traff meg midt i tinninga. Så det sang! På en brøkdel av et sekund hadde en håndfull av gutta fra 10. trinn samlet seg beskyttende rundt meg. "Hvem kastet den?!?" Sinte blikk skjøt som lyn mot forvirrede og glisende elever på vei til time. Det er jo godt å vite at man blir tatt vare på. Holdningen er klar: Jeg kan bølle så mye jeg vil med læreren min, men alle andre får værsågod behandle henne pent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar