EN, to, tre, polonese og krumspring på leksehjelp

Årets store begivenhet nærmer seg. Denne uka er det juleball på skolen og 10. klasse snakker ikke om stort annet. Men veien mot ballet har ikke vært helt uten humper og det har vært trampet både på tær og i klaveret mens vi har danset oss gjennom skoletimene.

I dag var det generalprøve på polonesen. Og det er ikke barebare med en hel haug elever. Men etter en del klabb og babb fikk nå hele 10. trinn stilt opp i gangen, to og to. Og polonesen ble gjennomført ikke bare en og heller ikke bare to, men tre ganger. Da var ting endelig på plass. Ikke alle var i stand til å ta dette så seriøst, men noen av rampegutta viste seg fra sin beste side. Med andektige fjes skred de frem og geleidet jentene grasiøst gjennom dansen. Jeg gleder meg stort til å se dem i finstasen, høytidspregede og skjønne!

Som musikklærer har jeg tilbragt mange timer de siste ukene med en, to, tre og wienervals! Ikke alle er storfornøyde med hva slags krumspring musikktimene har bragt med seg, men de fleste har gjort sitt beste og vært strålende positive. Noen danser med timilsstøvler og noen som elefater. Men heldigvis også noen rimelig grasiøst og elegant. Så på ballet sitter det! Og jeg har lovet bort minst en vals, så jeg skal nok få svingt litt på meg jeg også.

To ettermiddager i uka tilbyr vi leksehjelp etter skoletid. Elevene møter trofast opp og jobber stort sett godt. Men forrige uke hørte jeg skravling ute i gangen. Streng som jeg er gikk jeg for å huke dem inn og sette dem på plass. Ja, riktig si hvor skapet skal stå. Men noe skap ble det ikke snakk om. Synet som møtte meg da jeg rundet hjørnet i gangen var svært overraskende. Med positiv undertone. Og overtone. Hver eneste tone var faktisk positiv, om man kan si det sånn! Uansett - der i gangen stod nemlig en gjeng fra 10. trinn og dansa vals! Uten musikk, men til taktfast telling. Hver plan om å være streng og irettesettende forsvant som dugg for sol. Og da de så meg røpte ansiktene deres oppriktig lettelse. Et alvorlig problem hadde nemlig oppstått. En lærer hadde lært dem at gutta skulle holde sånn, men jeg hadde lært en annen gruppe sånn (med iherdige forklaringer og dyp fortvilelse). Til deres store lettelse kunne jeg ordne opp i saken. Det var tross alt snakk om noen centimeters forskjell i hvor guttas høyre hånd skulle plasseres. Man kan jo ikke annet enn å smile!

Snøen som falt i dag...

Årets første reale snøfall bringer med seg et ras av anmerkninger og meldinger hjem. Snøballkasting går aldri av moten og hormonelle ungdomsskolegutter oppdager en fantastisk måte å søke kontakt med jentene på. Jentene på sin side løper hvinende hit og dit og syns at dette er helt fryktelig. Eller ikke fullt så fryktelig... Inspeksjon i friminuttene krever hundre prosent oppmerksomhet over alt og alle hele tiden. For hvor kom den snøballen fra? Og det eneste svaret man får er "det var ikke meg!". Men noen må det jo ha vært!

Av og til er det svært hyggelig å være ung og nyansatt lærer. Mange av elevene vil leke og tøyse. Og det er jo stort sett alltid gøy! Etter siste time hadde jeg mitt svare strev med å bryte opp en enorm snøballkrig i skolegården. 10. klasse var på krigsstien. Men da det bare var en håndfull igjen konkluderte de med at det ville jo være mye bedre om de kastet på meg, heller enn på hverandre. Heldigvis er jeg rimelig god til å sno meg unna slike prosjektiler, så jeg kom helskinnet fra kaoset og fikk samtlige elever til å vende nesa hjemover.

Ikke minst er det jo godt å vite at elevene verner om lærerne sine. På vei inn fra et friminutt kom en snøball susende inn i gangen. Tror du ikke den traff meg midt i tinninga. Så det sang! På en brøkdel av et sekund hadde en håndfull av gutta fra 10. trinn samlet seg beskyttende rundt meg. "Hvem kastet den?!?" Sinte blikk skjøt som lyn mot forvirrede og glisende elever på vei til time. Det er jo godt å vite at man blir tatt vare på. Holdningen er klar: Jeg kan bølle så mye jeg vil med læreren min, men alle andre får værsågod behandle henne pent!

Det er første desember i dag!

Da var det advent for alvor, desember er her! Og jeg har faktisk fått med meg første episode av "Jul i svingen" på NRK. Ingen jul uten julekalender på NRK, nei! Jeg savner "Vertshuset den gyldne hale" - ja, det med tegn og tale vet dere.

I dag har jeg vært på kurs. Forsterka lærerutdanning, for oss ferskinger i Osloskolen. Spennende greier. Og veldig hyggelig gjensyn med kjente og kjære fra tiden på Bislett! Vi har lært utrolig mye om Olympiatoppen i dag. Og om hvorfor Norge sanker med seg medaljer i haugetall fra OL stadig vekk, men bare siden 1988. Er det fordi det er typisk norsk å være god, eller kan det ha noe med ledelses- og organisjasjonsmodeller å gjøre? Det er kanskje ikke så innlysende hva dette har med læreryrket å gjøre, men tydeligvis har vi mye å lære her. For vi skal jobbe på samme måte i skolen som det arbeides i idrettsnorge.

Vi skal gjøre hverandre gode. Som Kjus og Aamodt - bestekompiser og konkurrenter. "Det er bedre at en av oss vinner enn at noen andre gjør det!"

Vi må trene. Øve på det vi skal bli gode i. Noe Rosenborg, i følge en liten anekdote, lærte av Arve Tellefsen.

Så må vi finne ut: Er det sånn at de musklene som brukes i svømming trenes best ved å svømme? Kanskje en som ror bør trene ved operaballetten? (Overføringsverdi til skolen?)

Sentral styring er visst et viktig stikkord.
- Finland skårer godt på Pisa-undersøkelsene - her finner vi sterk sentral styring.
- Norge gjør det godt idrettsmessing - her finner vi også sterk sentral styring.

Jeg har lært overraskende mye om Olympiatoppen og deres arbeidsmåter i dag. Og en del om KRIPOS også, faktisk. Takk, takk til Professor Svein S. Andersen!