EN, to, tre, polonese og krumspring på leksehjelp

Årets store begivenhet nærmer seg. Denne uka er det juleball på skolen og 10. klasse snakker ikke om stort annet. Men veien mot ballet har ikke vært helt uten humper og det har vært trampet både på tær og i klaveret mens vi har danset oss gjennom skoletimene.

I dag var det generalprøve på polonesen. Og det er ikke barebare med en hel haug elever. Men etter en del klabb og babb fikk nå hele 10. trinn stilt opp i gangen, to og to. Og polonesen ble gjennomført ikke bare en og heller ikke bare to, men tre ganger. Da var ting endelig på plass. Ikke alle var i stand til å ta dette så seriøst, men noen av rampegutta viste seg fra sin beste side. Med andektige fjes skred de frem og geleidet jentene grasiøst gjennom dansen. Jeg gleder meg stort til å se dem i finstasen, høytidspregede og skjønne!

Som musikklærer har jeg tilbragt mange timer de siste ukene med en, to, tre og wienervals! Ikke alle er storfornøyde med hva slags krumspring musikktimene har bragt med seg, men de fleste har gjort sitt beste og vært strålende positive. Noen danser med timilsstøvler og noen som elefater. Men heldigvis også noen rimelig grasiøst og elegant. Så på ballet sitter det! Og jeg har lovet bort minst en vals, så jeg skal nok få svingt litt på meg jeg også.

To ettermiddager i uka tilbyr vi leksehjelp etter skoletid. Elevene møter trofast opp og jobber stort sett godt. Men forrige uke hørte jeg skravling ute i gangen. Streng som jeg er gikk jeg for å huke dem inn og sette dem på plass. Ja, riktig si hvor skapet skal stå. Men noe skap ble det ikke snakk om. Synet som møtte meg da jeg rundet hjørnet i gangen var svært overraskende. Med positiv undertone. Og overtone. Hver eneste tone var faktisk positiv, om man kan si det sånn! Uansett - der i gangen stod nemlig en gjeng fra 10. trinn og dansa vals! Uten musikk, men til taktfast telling. Hver plan om å være streng og irettesettende forsvant som dugg for sol. Og da de så meg røpte ansiktene deres oppriktig lettelse. Et alvorlig problem hadde nemlig oppstått. En lærer hadde lært dem at gutta skulle holde sånn, men jeg hadde lært en annen gruppe sånn (med iherdige forklaringer og dyp fortvilelse). Til deres store lettelse kunne jeg ordne opp i saken. Det var tross alt snakk om noen centimeters forskjell i hvor guttas høyre hånd skulle plasseres. Man kan jo ikke annet enn å smile!